Stikkord

, , , , , , , , , , , , , ,


Skrevet av: Jon Erik Amundsen

Lenkene i denne artikkelen er på italiensk, men er du glad i Italia, så bør du vurdere et kurs i italiensk språk – det er en spennende utfordring og en nyttig gave til deg selv eller venner, når du er på reise i Italia.

cimetero, cagliari, sardiniaEt eiendomsmeglersteinkast utenfor sentrumskjernen i Cagliari finner man Bonaria. I antikken, trolig før den tid også, et hellig sted. Det ca 4 hektar store området domineres av basilikaen på Bonariahøyden med hovedporten vendt ut mot havet – hvor i tillegg har en fantastisk utsikt mot Golfo degli Angeli.
Men Bonaria rommer mer enn basilikaen med historiske linjer tilbake til antikken, så la oss derfor først titte litt på hva man finner nedenfor og bak basilikaen. Der ligger nemlig Cimetero Monumentale di Bonaria, kirkegården.

Trangt om plassen
For å forstå plasseringen av Cimetero Monumentale di Bonaria, så tar vi et dykk i europeisk makaber historie.

I en rekke europeiske byer økte innbyggerantallet raskt ut over 1800-tallet. Mange byer var i  ferd med  få et plassproblem, ikke bare for de levende, men også de døde. I antikkens Roma var plasseringen av de døde utenfor bymurene absolutt! Med Romerrikets svekkelse og undergang, overtok gradvis en ny praksis hvor kirker og kapeller ble reist over martyr- og helgenerklærte steder inne i byene. Døden flyttet etter, og man startet å gravlegge de døde rundt eller, om man hadde midler nok, under kirkene. Gjennom tidlig middelalder foregikk begravelsene i stor grad ved at døde ble lagt i massegraver. Fra 1200-tallet endret dette seg, og en gravlegging ble foretatt i mer plasskrevende individuelle kistegraver. Ut over 1700-tallet tiltar imidlertid plassproblemene rundt kirkene. De døde måtte ofte legges i grunne graver, av hensyn til relativt ferske graver under. Med praksisen fulgte naturligvis utfordringer både til lukt og til forurensing av grunnvann og folks helse. Protestene tiltok, og med med utspring i Paris lot Napoleon utgå en keiserlig forordrning, Décret Impérial sur les Sépultures, i 1804 hvor løsningen kort fortalt ble å gjøre som i antikken; å anlegge gravplassene utenfor bymurene.

sartorioPå 1820-tallet fikk også myndighetene i Cagliari beskjed om å gjøre noe med de overfylte gravplassene inne i byen, og i fra 1827 ledet erkebiskop Nicolo Navoni en kommisjon som søkte etter et egnet landområde for formålet. Frem til 1827 hadde myndighetene tatt i bruk en nødløsning med en forlengelse av gravplassene ved kirkene San Lucifero og San Michele. I Middelalderkvarteret Castello løste man fortsatt problemene med å slenge døde kropper i to dype brønner.

Først vurderte myndighetene området omkring Sant Agostino kirken, som lå nedenfor bymurene ved bydelen Stampace. Forslaget ble heldigvis forlatt, da byen med jernbanestasjonen er ekspandert denne retningen. I stedet rettet kommisjonen sin interesse for Bonariakollen, den gang et godt stykke utenfor bymurene. Kommisjonen fremhevet kalksteinen, den godt drenerte sandjorden og vinden som positive faktorer i å nedbryte døde kropper effektivt.

cimetero, cagliariDen eldste delen av Cimetero Monumentale di Bonaria ble anlagt i le fra havet, nedenfor og nordvendt bak Bonariakollen, og er senere utvidet mange ganger. Anleggsarbeidene ble opprinnelig ledet av militære ingeniørkorps ledet av Luigi Damiano, og de første døde ble gravlagt her i 1829. Den eldste hovedporten var vestvendt mot sentrum, og kirkegården var omgitt av over to meter høy mur, slik Napolen hadde foreskrevet i sitt dekret. I årene etter at Cimetero Monumentale di Bonaria ble tatt i bruk, ble det oppført en rekke familiekapeller til byens bedrestilte familier. En aveny ledet de besøkende frem og opp til et treskipet kapell. Den venstre fløyen av kapellet var lenge reservert biskoper og prester, siden heller ikke geistlige etter 1866 lenger fikk lov å stedes til hvile i kirkene inne i byen.

Antikke skatter under døde etterkommere
Vi vet  en god del om byggeprosessen, planleggingen og utvidelsene av Cimetero Monumentale di Bonaria, takket være en skriveglad Giovanno Spano (1803-1878), teolog, historiker, arkeolog og bestyrer av Cagliari´s universitetsbibliotek og arkeologiske museum. Blant det han skriver, så finnes små anektdoter som kaster lys over området Bonarias eldste historie. Spano var nemlig opptatt av at de døde i Bonaria ble stedt til hvile over døde forfedre. Han beskriver at man under byggearbeidene tidlig kom over antikke graver under Bonariakollen. Graverkamrene var dekket av teglstein, inneholdt skjelleterte lik og gravgaver til avdøde – en gravpraksis som ikke kan knyttes til kristen tid. Det ble ifølge Spano funnet en rekke romerske mynter og marmortavler med inskripsjoner da man bygget Cimetero Monumentale di Bonaria. Spano forteller også at en stor del av antikke skattene gikk tapt under arbeidene fordi anleggsarbeiderne ikke var interessert i gjenstandene som kom for dagen. En person er likevel nevnt; Antonio Gamba, kapellan og leder for noen arbeidere tok vare på flere gjenstander. Selv skriver Spano at han ofte selv deltok i anleggsarbeidene, og han gjorde gode deljaterte beskrivelser: De antikke gravkamrene var bygget av teglstein eller flate steinheller, gjerne kalkstein. Under en av utvidelsesprosjektene i 1863 fant en ansatt ved nasjonalmuseet i Cagliari et inntakt gravkammer med et skjelletert lik med en mynt presset inn mellom tennene, en gammel skikk i fra antikken. Mynten er preget i keiser Antonius Pius regjeringstid ca 140 e.Kr.

Spanos romerske sarkofagSpano sørget forresten også selv for å foreviges i blant antikkens skatter på en prominent plass inne på gravplassen. I 1864 da han besøkte Cimetero Monumentale di Bonaria mens gravearbeider av gravplassen pågikk, la han merke til at arbeiderne var kommet over ei stor steinhelle to meter under jordoverflaten. Spano insisterte på at de stoppet arbeidene, slik at steinhellen kunne undersøkes nærmere. Overflaten inneholdt en latinsk gravskrift, og marmorhellen viste seg å stamme i fra en romersk sarkofag. Da Spano selv døde i 1878, så ble han gravlagt i nettopp denne sarkofagen som den dag i dag hviler på 4 søyler bak kapellet. Tilfeldighetene ville det altså slik at en gammel romersk aristokrats navn ble vekket til live etter snart 2000 års hvile. Mens andre romere hviler dypt under langt nyere gravlegginger, har Spano trukket et navn frem i fra historiens mørke.

Bonaria som gravplass også er også benyttet lenge før romerne ankom Sardinia, – det vitner moderne arkeologiske utgravinger om. Men området har også hatt betydelig religiøs betydning i tidlig Middelalder. Da var Bonaria kjent som Portu Gruttis, som vitner en nærliggende havn og bonariakollens mange grotter og huler. Portu Salis har også vært brukt som stedsnavn i middelalderen, og vitner om salthandel. Mange av kalksteinsgrottene er hugget i førhistorisk tid, og benyttet til gravlegginger. Mange av disse smågrottene kan man se via parken nedenfor Bonariaklosterets sørvestvegger.

Bonaria basilikaenSpansk beleiring av Cagliari
Bonariakollen bærer også på en annen brikke i Sardinias historie. Hva som opprinnelig ble bygget på Bonariakollen, vet ingen, men med den dominerende plasseringen er det grunn til å tro at noen har latt oppføre noe i det minste siden antikken. Som et ledd i Sardinias spanske periode, bygget  Aragoneserne i 1324 en festning og en kirke som del av et beieiringsprosjekt av Pisanerne i Castello, – spansk beleiringstårn fra 1325middelalderkvartalet av Cagliari. I dag står fremdeles noe tilbake av det opprinnelige. På baksiden av den relativt nye katedralen finner du ruinene av det gamle klokketårnet, opprinnelig et forsvarsverk. I 1335 donerte aragoneserne kirken til en munkeorden som også bygget et kloster på Bonariakollen, hvor brødrene fremdeles holder til. På 1700-tallet valgte brødrene å bygge en større kirke inntil den gamle. Prosjektet forble langdrygt, og strengt tatt ble den nye basilikaen fullført et sted på 1930-tallet.

Loculi - BonariaCimetero Monumentale di Bonaria i dag
Da man bygget Cimitero Monumentale, så rev man samtidig den gamle middelalderkirken, San Bardilio, nedenfor Bonariakollen. På plassen der kirken sto, bygget man i 1985 den nye hovedporten til Cimetero Monumentale di Bonaria, et moderne betongbygg som var heftig diskutert på grunn av at den kanskje ikke passet så godt inn i det eksisterende miljøet.

cimetero bonariaSiden 1968 har det ikke vært mulig å anlegge nye graver i Cimetero Monumentale di Bonaria. Døde Caglitaritanere er henvist til gravplassen St. Michele  De eksiterende familiekapellene holdes dog fortsatt vedlike av slektninger, men stadig flere av dem nærer preg av sterkt forfall fordi familier dør ut. Cagliari kommune jobber derfor med å restaurere mange monumenter, andre lar man i fred for slik sett å ikke gripe for mye inn i historien, da de ble påført skader under annen verdenskrig. Mange av gravminnene er likevel av en slik art og alder, at det ville være et kulturhistorisk tap om man lar tidens tann overta fullstendig. Spesielt vil jeg trekke frem arbeider av steinskulptøren, Giuseppe Sartorio, som gjennom sine marmorarbeider til de grader har fått frem klesstil, gjenstandsdetaljer i fra siste del av 1800-tallet på en realistisk måte.

Av alle steder, opplevelser og severdigheter i Cagliari på Sardinia – så synes jeg Cimitero Monumentale di Bonaria er litt skjult. Kirkegårdssafari er kanskje litt sært, men monumentene er vakre, stedet er en fredfull plass i en travel og trafikkert by – og museet i klosteret oppe på Bonariakollen er verdt er også verdt et besøk – og ja, i det katolske Italia er det vel ansett å tjene penger, så der står fancy snackautomater på rekke og rad ved siden av souvernirbutikk og skriftestol.

cimetero, bonaria

Reklamer