Livet på et italiensk postkontor, et teaterstykke i 4 akter.

Stikkord

, , , , , , , , , ,

Lei av kø på postkontoret, sa du? Har du forsøkt et italiensk postkontor? Neivel. På et norsk postkontor sitter folk i ro. De glor i veggen mens de musestille venter på sin tur i køen. I Italia er du på teater. Forresten; – hvis du ikke henger med i de få italienske vendingene jeg bruker, så vurder å delta på et grunnkurs i italiensk.

Å sende god italiensk sjokolade til venner i Norge, er i utgangspunktet grei skuring. Men beregn god tid uansett hva du skal sende. Du skjønner; det å besøke et italiensk postkontor er synonymt med å være på teater eller opera, hvor både kunder og funksjonærer alle er skuespillere.

Foto sito -poste italiane

Foto, sito -poste italiane

La dolce lettera –  Det søte brev

Første akt

Postlokalet er halvfullt. Den gule streken med skiltene som forteller deg at «du skal vente på din tur» er det ingen som vier nevneverdig oppmerksomhet. Jeg skal bare sende brevet med sjokolade, – og fra køautomaten ved inngangen velger jeg  «P» for «posttjenester». Du kan også velge A, C, D eller F for et oppkomme av ulike andre tjenester eller gud vet (nei, det gjør han neppe).

Annen akt

Klokken er 10:15, jeg har nettopp trukket nummer P016, og siden nr. P013 blir betjent er det håp om snarlig hjelp. Ti minutter senere, fremdeles uten endringer i køen, kommer en nonne i 90-årsalderen inn. Hun henvender seg til meg, – den eneste som ser ut som en skikkelig turist…  Hun spør meg om hun må velge P,A,C,D eller F fra køautomaten. Jeg vet ikke. Det gjør ikke hun heller, men hun får hjelp av en annen 90-åring. 10:45, det er fremdeles 3 foran meg i køen for postale tjenester. En militær sjøkaptein med svær vom kommer inn, kona også etter at hun har slengt fra seg bilen ulovlig på utsiden. En pensjonist med en hund – uten bånd – kommer også inn. Alle synes hunden er søt, og bikkja finner seg en solfylt plass på gulvet bak hoveddøren. 11:00, noe skjer ved skranken. Funksjonæren stempler et eller annet dokument med et skikkelig gammeldags stempel. Ja, et slikt som krever at armen heves og senkes med stor kraft – og med masse støy. Buona giornata! Kunde P013 forlater åstedet etter mer enn 45 minutter i skranken. I mellomtiden har det skjedd store endringer i kundemassen. A,C,D og F-kundene bruker alle mye mindre tid, enn P-kundene. Nr P014 annonseres på tavlen. En ung kvinne. Godt! Da er det bare to foran meg. Samtidig kommer to pensjonister inn hoveddøren. De diskuterer høylydt om hvilken kølapp de skal trekke. P? No… oppure A eller F? De løser utfordringen med å trekke alle lappene, bare sånn for sikkerhets skyld.

600x120-kursbanner

Tredje akt

Kvinnen som nå står i foran skranken har også god tid. Svært god tid, og helt klart mer tid enn kroppen hennes har godt av. Etter 30 minutter begynner hun nemlig å svaie. Funksjonæren ser et øyeblikk forvirret ut, men henter seg inn med å mate en steingammel matriseskriver med nok en fakturamal. «Sto male… sto male..(jeg føler meg dårlig)». Den unge kvinnen, dreier rundt. To åttiåringer spretter til side, og tilbyr henne å sette seg på noen ledige stoler. «Sto male.. sto male…». Postfunksjonæren spør om hun trenger et glass vann. Hun deiser tungt ned på en benk. «Ahhh..Sto male.. sto male..». Nå reagerer flere. Sjøkapteinen brøyter seg gjennom kundemassen, og som den selverklærte gentleman han er, tilbyr han den unge kvinnen (med langt hår og lange ben) sin hjelp. Plutselig har hun det visst litt bedre, og sier det går bra. Men nei. Sjøkapteinen insisterer på at hun må legge seg ned på benken. «Neida. Det er ikke nødvendig – jeg føler meg bedre». «Joda, legg deg nedpå litt», han tar tak i beina hennes – og strekker dem ut, og deretter oppetter veggen. «Slik ja, da får du blodet tilbake til hodet». Den unge kvinnen ser egentlig ikke spesielt syk ut, kun irritert. Sjøkapteinens kone ser også irritert ut. To postfunksjonærer kommer med en flaske vann, men det vil hun ikke ha. En annen funksjonær, – mannlig – kommer løpende med en banan. «Vuoi una banana». «No….». «Sei sicura?». SI! Postfunksjonæren mener at kaliumet i bananen vil gjøre henne bedre, men nei. Hun vil ikke ha noen banan. Ok… «non voglio insistere» .. Jeg skal ikke insistere, sier funksjonæren tydelig fornærmet.

Sjøkapteinens bekymring for den ungen kvinnens ve og vel, virker oppriktig, men kona hans er neppe enig. Bikkja ved inngangsdøra driter i hele opptrinnet, flytter seg litt etter sola og puster tungt. Det forekommer meg at kvinnen på benken slett ikke er syk, hun var bare lei av å vente på postfunksjonæren. Når er hun visst pigg igjen. Hun drar beina ned fra veggen, retter seg opp, fikser litt på sminken før hun  – klart og tydelig annonserer sin takknemlighet med et volum som får bikkja til å krympe sammen på gulvet. Hun setter umåtelig stor pris på omtanke og hjelp. «Grazie a tutti» «grazie, grazie…arrivederci». Hun spankulerer ut i solen. Sjøkapteinen ser sårt etter henne, så kona setter øynene i ham.

Fjerde akt

Skal vi se. Det nærmer seg halvannen time siden jeg kom inn på postkontoret. Jeg burde jo ha gitt opp og reist hjem, men nå annonserer tavlen kunde nr P-015. Snart min tur!  En mann går til skranken. Han skal betale regninger. I Italia gis det fri fra jobb med lønn for å kunne ordne slike ting på dagtid, så da haster det jo ikke med å komme tilbake på jobb.

Minuttene går. En annen kunde har oversett sin plass på tavlen, og blir høylydt forbannet, – for det er jo fullstendig umulig å vite til hvilken skranke hun skulle ha gått til! Det at kundetavlen klart og tydelig annonserer skrankenr og hvilket nummer som betjenes, er ikke så nøye. Nye 20 minutter har passert. Endelig er fakturasamleren foran meg ferdig med sitt, og jeg nærmer meg skranken for ikke å miste plassen i køen. I Italia roter ikke postfunksjonærene vekk tiden med å vente for lenge før de trykker frem neste nummer. Blipp! P-015 blir til…. A-256 … Hva fae….? En eldre kvinne passerer meg raskt, og jeg lærte nettopp noe nytt. Køsystemet avlaster visst også de andre skrankene etter et eget forgodtbefinnende og ulogisk system. Kvinnen foran er imidlertid rask. Det samme gjelder A-257 — reltivt italiensk sett. Blipp! P-016. Det er min tur! Bikkja har reist hjem til lunsj. Sjøkapteinen og kona også. «Jeg skulle gjerne ha sendt dette brevet in Norvegia».. Okei! Cinque euro! Graize e arrivederci!

To timer i kø (med kun tre kunder før meg..) er blitt avløst av maksimalt 50 sekunder før brevet er underveis til sjokoladesultne venner i Norge. Moralen ved italienske postkontor er denne: Beregn svært god tid, selv for den enkleste ting. Fortvil likevel ikke. Tiden går overraskende raskt om du studerer italienernes teatralske og utagerende levesett mens du venter.

Advertisements